Nye ritualer

STEMMEN. SOMMERNATT

Og du kunne bli en sånn
som glir inn mellom bjerkestammer
Du kunne bli en som glir inn mellom trær
Du kunne bli en som eg vil være
En slik som jeg var i en plan

Jeg kunne låne av deg for å lage et bilde av meg
Du ville aldri få deg tilbake.

Cecilie Løveid

En radioroman

En bok jeg har god lyst til å anbefale her er Elizabeth Hays "Lange kvelder på lufta". Jeg hadde det veldig fint under lesingen av denne boken. Mye fordi Hay etablerer så tydelig en verden, et samfunn, på en radiostasjon i en liten bygd helt nord i Canada.

Hovedpersonene er gjengen på radiostasjonen. Det virker ikke som de har særlig mange venner utenfor radioen, den er et eget lite samfunn i samfunnet. Vi blir kjent med karakterene både når den allvitende fortelleren fokuserer på dem og forteller om dem, men også gjennom de andre karakterenes blikk. Slik blir karakterene både sett utenfra og innenfra, og dette skaper en spennende dynamikk.

Boken er politisk og underholdende på samme tid. I historien om gjengen på radioen flettes også inn historer om kvinnemishandling og forholdet til urinvånere problematiseres. Forfatteren virker kunnskapsrik og reflektert. Gjennom å lese om den på mange måter hyggelige radiogjengen lærte jeg også noe om et område av verden jeg hadde lite kunnskap om. Anbefales

Pippa Lees hemmelige liv

Rebecca Millers første bok er en perfekt bok å lese dersom en føler seg litt tufs. Under dyna, med en kopp te innen rekkevidde, kan en lese om den femti år gamle Pippa Lee og hennes liv med en mye eldre mann. Etter å ha flyttet med mannen sin til "Rynkeby" får Pippa stadig mer tid til å tenke over livet, vi forstår at den pyntelige Pippa slett ikke har levd et pyntelig liv.

Jeg liker denne boken slik en kan like en Hollywood film. Den er strømlinjeformet, godt utført og - hva skal en si - overfladisk med dybde? Selv om boken tar opp flere kanskje skremmende tema, blir det aldri farlig for meg som leser. På trygg avstand kan jeg betrakte Pippa, hennes liv og historie.

Forholdet mor-datter er et av temaene som tilfører boken en ekstra dimensjon. Pippas mor gjorde noen valg i sitt liv som har fått store konsekvenser for Pippas voksne liv, og som også får konsekvenser for Pippas forhold til sin egen datter.

Dette er god underholdning og det er underholdning med substans. Anbefales som avkopling.

Ukens dille - Detox te

Kanskje litt kjedelig å ha dilla på varm drikke enda en uke, men slik er det nå engang. De vidunderlige urteteene fra Pukka er blitt et MÅ HA for meg. Ukens te har fått det noe avskrekkende navne Detox, men den smaker skikkelig godt av krydder og lakris. Og så har den så fin innpakning ;-)

Sommerens store leseopplevelse

Inghill Johansen: Forsvinne

Det finnes bøker som engasjerer, det finnes bøker som irriterer, det finnes bøker som rører en og bøker som trøster en, og det finnes bøker som overrasker ved å åpne rom i deg som du ikke viste fantes. Inghill Johansens lille perle av en bok, er en slik bok for meg.
”Forsvinne” handler naturlig nok om det som forsvinner, mennesker som dør, ord eller ansikter en ikke klarer å huske og ting som stues vekk i kjelleren. Samtidig handler tekstene like mye om de tingene som ikke forsvinner. Avtrykk av mennesker som blir sittende igjen selv etter at menneskene er borte, ting en ikke får seg til å kaste – og det som ikke vil forsvinne uansett hvor mye en prøver å kvitte seg med det. Tekstene varierer i lengde fra ca en halv side til om lag ti sider. De lengste tekstene kan nesten leses som noveller, mens de kortere tekstene tangerer poesien.
Inghill Johansen fører et enkelt, effektivt språk som gir et inntrykk av ekthet. Hun byr på nydelige bilder på forfall og død, overraskende humor og skarpe observasjoner. Ikke minst skaper hun dette helt egne rommet mellom det trivielle og det høytidelige, slik at etter for eksempel å ha lest beskrivelsen av en gammel jakke, blir leseren sitte igjen å tenke på universet, livet, døden og kjærligheten.
”Forsvinne” er en nydelig liten bok som kryper under huden på deg og blir værende hos deg –lenge.

Ukens dille - Cortado!

Cortado er min favoritt blant kaffedrikkene. Den består av en del espresso og en del steamet melk. Mørk og god. En hjelper når en må tidlig opp om morgenene, eller når konsentrasjonen glipper mot slutten av dagen. Lovely.

Dette var gøy!

Hei og hå for en leseropplevelse! 550 sider og det eneste jeg tenker når jeg lukker boken er;  "hvorfor slutta det nå?"

"Song for Eirabu" tar leseren med til et spennend rike, med sanger og fortellinger rundt bålet, med kongssønner og blotgydjer. 

Det er mange karakterer i denne boken. Mange historier flettes inn i hverandre og jeg liker så godt det at jeg som leser veksler mellom å leve meg inn i de ulike karakterene, og at jeg ikke helt vet hvem som har rett. Jeg aner noe, men er ikke sikker, for fortellingen snur seg og viser seg stadig fra ulike sider.

Språket er utrolig vakkert. Sober, litt gammelmodig nynorsk, som gir det jeg kan være fristet til å kalle troverdighet til historien. Det virker litt rart å snakke om troverdighet i en slik fantasy bok, men faktisk er boken så medrivende at mens jeg leser tror jeg på det jeg leser. 

Det er vanskelig å forstå at Tofte er debutant. Boken har ikke bare en medrivende historie og vakkert språk, den er også svært dyktig komponert. Anbefales!

Nå gleder jeg meg!

Har fått en bunke bøker i posten, og jeg gleder meg til å starte lesingen.

Øverst i bunken ligger Nils Christian Moe-Repstad sin nyeste diktsamling "I hundevaktene". Å kalle den boken en diktsamling er forresten en sannhet med modifikasjoner, all den tid undertittelen er "Et dikt".

Hundevaktene er de hardeste vaktene til sjøs, fra kl er 00:00 til 04:00. Den tida da natta er på det mørkeste, men også den tida da stjernene er klarest og lettest å navigere etter.
Jeg har hatt stor glede av de tidligere diktsamlingene til Moe-

Repstad, så forventningene er rimelig høye. Det jeg liker med Moe-Repstad sine tekster er det konkrete, presise språket, og hvordan tekstene åpner rom for meg som jeg ikke visste at fantes.

Neste bok ut er en liten bok om det å skrive barnelitteratur.

For dem som vil vite mer om hvordan forfattere tenker når de skriver og/eller illustrerer for barn og unge.

Boka tar for seg både prosa, poesi og billedbøker og har navn som Rune Belsvik, Gro Dahle og Ragar Hovland med på laget, i tillegg til en rekke andre kjente forfattere

Annie Proulx har skrevet mye mer enn bare novellen bak filmen "Brokeback Mountain". Den nye boken har undertittelen "Historier fra Wyoming"

og inneholder ni historier.

Baksideteksten lover at Proulx med denne boken befester sin posisjon som en av de aller fremste amerikanske forfatterne i vår tid.

Karl Ove Knausgård ga mursteinen "Rust" av Pedro Carmona-Alvarez tilnærmet panegyrisk omtale i det nye medlemmsbladet til bokklubben EPP.

Han mente dette er en bok som vil bli stående å lyse, lenge etter at de andre bøkene fra bokhøsten har sluknet.

Boken handler om genarasjoner, hukommelse og arv, eksil, hevn og nostalgi, men også om kjærlighet, musikk, oppvekst, samhold og forvirring.

Det høses spennende og lovende ut. Og jeg elsker tykke bøker når de er gode ;-)

"En halv gul sol"

En fin måte å lære historie på er å lese romaner. "En halv gul sol" av Chimamanda Adichie foregår i Nigeria på 1960-tallet og boken skildrer nært og intenst en gruppe mennesker og deres liv i fred og krig i Nigeria. Hovedpersonene, søstrene Olanna og Kainene, er svært ulike og velger å leve ulike liv. Den ene gifter seg med en universitetsprofessor den andre lever ugift sammen med engelskmannen og journalisten Richard. I tillegg møter vi tjenere og andre familiemedlemmer av søstrene.

 Jeg leste i et intervju med forfatteren at hun var blitt beskyldt av sine amerikanske venner for ikke å skrive troverdig. Karakterene var nemlig for gjenkjennelige og lette å leve seg inn i. Jeg mener dette bare viser litteraturens fantastiske evne til å vise oss at selv om mennesker i ulike land kan leve og tenke helt forskjellig, så er vi alle like i det at vi er mennesker. 

Selv om deler av romanen er veldig alvorlige, og tar opp vanskelige problemstillinger, er ikke dette en tung og vanskelig bok. Den er lettlest og medrivende og rett og slett skikkelig god litteratur! Anbefales på det varmeste.

Ukens dille

Ukens dille er HARMONISE teen fra Pukka, med rose, vanilje og shatavari te. Den inneholder: 

• rosenblomster, hibiscus, og vanilje for å roe hjertet,
  
• kamilleblomster for å glatte ut livets ujevnheter,
• lakrisrot for å harmonisere systemet,
• Shatavari betyr "hun som har 100 ektemenn" og har tradisjonelt blitt brukt som en styrkedrikk for kvinner.

Så er det bare å la teen trekke i fem minutter og la tankene flyte. 

Terje Dragseth, Kvitekråkas song. Eit gorrlaust makkverk

Da ”Kvitekråkas song” kom ut i 2005 fikk den en strålende mottagelse. Tom Egil Hverven i NRK P2 utropte den til ”… en av årets beste norske diktsamlinger, full av villskap og galskap” og Hadle Oftedal Andersen i Dag og Tid skrev om diktsamlingen at ”Ho er strålande. Opprivande og slitsam, ja vel, men like fullt strålande.” Jeg kan bare si meg så hjertens enig i disse karakteristikkene, for ”Kvitekråkas song” er noe helt spesielt.

Kvitekråka er en blanding av et slags orakel og ei vanlig kråke som fråtser i søppel og krakser fram en sang som tidvis kan minne om lalling fra en fyllik. En surrete sang som det også er vel verd å lytte til. Undertittelen, ”Eit gorrlaust makkverk”, trenger kanskje nærmere forklaring. Gorrlaus er en måte å stemme hardingfela på. Denne stemmemåten brukes i norsk folkemusikk og har en spesiell mørk og litt skremmende klang. Makkverk defineres i Gyldendals Synonymordbok som ”skrap, slurv” med henvisning til ”elendighet, juks og skitt”. ”Kvitekråkas song” er på den ene siden så langt fra den type makkverk som det går an å komme, samtidig som Kvitekråka befinner seg i en verden av elendighet, juks og skitt som den ser på med sitt trollstemte blikk. ”Kvitekråkas song” er et helstøpt arbeid, både poetisk og språklig. Dragseth har skapt sitt eget språk basert på gammelnorsk, nynorsk og sørlandske dialekter, et språk av klanger, mening og intuisjon.

Gjennom hele diktsamlingen er det noe som dirrer. Det dirrer i den språklige vrengingen, men også innholdsmessig dirrer diktene. Et godt eksempel på dette er diktet ”Å herrrrrrre mii” Når jeg leser dette diktet må jeg le, for det ser så vilt ut rent ortografisk. Men så leser jeg videre og finner en musikk i diktet som minner meg om sangen ”Vesle lerka” og dens omkved  ”Å hei å hi å tideli ti å tideli tideli ti”. Et bånd til folketoner og gammel musikktradisjon etableres. Dersom en bare leser ord for ord, nærmer diktet seg nonsens, ikke-mening, med rare vendinger som ”guggedunken a floffa angst”, men som helhet beveger det seg mot en bønn eller en salme. Midt oppe i det absurde og morsomme finner jeg en inderlighet og en sårhet. ”Å herrrrrrre mii” er utrolig vittig og dypt alvorlig på samme tid. Det er et regnestykke som ikke går opp, likevel blir det helt riktig.

Det er bevegelsen i diktene, det dirrende motsetningsfylte som gjør det så velsignet godt å lese Terje Dragseths dikt. Ikke fordi de er så vakre og behagelige, men fordi de makter å sette leseren i bevegelse. Dragseth bygger opp og river ned på samme tid og i denne motsetningsfylte bevegelsen åpner han opp et eget rom for tanker.

 

 

Paal-Helge Haugen; Kvartett 2008

Paal-Helge Haugen har siden andre halvdel av 1960-tallet vært en av våre mest sentrale forfattere, men det har ikke kommet med noen nyskrevet diktsamling siden 1992.  I om lag 15 år har Paal-Helge Haugen arbeidet med store tekst- og musikkverk. Nå gir han endelig ut en ny diktsamling. Jeg hadde store forventinger til lesningen og jeg ble ikke skuffet. Haugen har en stille autoritet i det han skriver som gjør at det blir bortimot umulig å avvise tekstene. Jeg som leser opplever at tekstene hans synker inn i meg og finner klangbunn i noe som ikke har ord. Det er ikke alt jeg forstår, men meningen kjenner jeg i kroppen.

Diktsamlingen har fått tittelen Kvartett 2008, og den består av fire selvstendige bøker som hører sammen. Som instrumenter i et musikkstykke har bøkene hver sin stemme, men de er alle deler av samme stykke. De fire bøkene er tett vevd sammen tematisk og metaforisk, de beveger seg ved siden av hverandre og går inn og ut av hverandres stemmer. Den musiske følelsen følger en også inn på detaljplan i lesningen av disse tekstene, for Haugen skriver tekster som ligger godt i munnen. Ordene er gode å si og lydene klinger så fint sammen. Flere ganger måtte jeg lese diktene høyt, for å kunne høre dem. 

De fire bøkene er lekkert utformet, med ulik farge og format, og kommer i en sølvfarget pose. En ny måte å presentere poesi på. Bøkene heter G’s bok, Dantes oske, Passasje og Visum. Posen bøkene ligger i, spiller på historien om Dantes aske. Det viser til en liten pose med grått støv som ble funnet i sentralbiblioteket i Firenze i 1999, sammen med et dokument som hevdet at det var Dantes aske. Et av problemene med denne posen, var at Dante ikke ble kremert. Trolig var innholdet i posen støv, som ble samlet sammen fra teppet som Dantes kiste sto på da kista ble vist fram i 1865. Når så denne diktsamlingen presenteres i en tilsvarende pose, går mine tanker til den engelske begravelsesfrasen ”ashes to ashes – dust to dust”. Vi er kommet av støv og blir til støv. Forgjengeligheten som begrep ligger under disse tekstene.

I G’s bok går Haugen i dialog med Bibelen. Tekst på bokens høyre blad er en et bibelsitat, teksten på venstre side leser vi Haugens motsvar. Både Bibelen som religiøs skrift og betydningen den hatt for formingen av det nynorske skriftspråket er viktig i denne teksten. I Dantes oske finner vi den samme dialogisk struktur, med sitater fra Dantes Divina Commedia. I denne boken er verden mørkere og mer utydelig. Det er noe tett og innestengt over teksten, samtidig er det et glimt av håp i en tro på språket, på skriften, som skaper og holder fast verden. 

Passasje og Visum forholder seg mer uavhengig til tradisjonen, men også her spiller skriften, tegnene, en viktig rolle. Passasje kan leses som et sammenhengende dikt på 70 sider og utforsker forholdet mellom drøm og våken tilstand. Visum består av flere typer tekster fra visuelle eksperimenter til variasjoner over barnerim.

Paal-Helge Haugen går nært opptil motivene sine, og skriver svært sanselig samtidig som han forholder seg til de store eksistensielle spørsmål. Slik glir det konkrete og abstrakte inn i hverandre og skaper helt nye konstruksjoner. Det er vakkert og sanselig, det utfordrer og inviterer til ettertanke.

Som helhet framstår Kvartett 2008 som et klokt og vakkert verk der skriften står sentralt. De historiske tekstene rommer menneskelige erfaringer som Haugens tekster utforsker gjennom en samtidig erfaringshorisont. Med Kvartett 2008 befester Paal-Helge Haugen sin posisjon som en av våre mest sentrale forfattere.