En liten perle

Aasne Linnestås "Krakow" er en stillferdig liten perle av en bok. Jeg ble fullstendig oppslukt både av språket og handlingen. Linnestå skriver så godt, med en nerve som treffer meg og som gjør det beste en bok kan gjøre for meg: Åpner opp et nytt rom i hodet mitt, slik at jeg kan la tankene finne nye veier.

Det handler om Viel som mister barnet sitt bare timer etter fødselen. Hun drar til Krakow der hun studerte en gang, og på toget dit møter hun Conrad.

Romanen handler om å bearbeide stor sorg, å tørre å åpne seg for andre mennesker og det å finne en måte å leve på når livet ikke lenger kan leves som før. Lavmælt og presist skriver Linnestå fram en karakter jeg etter endt lesning fremdeles er nyskjerrig på. Poetisk og vart skildres sorgen, men samtidig vises desperasjonens hardhet. Dette er en virkelig god bok!

Å glede seg

Finnes det noe deiligere enn å glede seg til noe? Jeg vet ikke, men det er lite som kan måle seg med gleden over en stabel bøker som snart skal leses. Selv om jeg vet at jeg umulig klarer å komme gjennom alle i den farten jeg ønsker, så er bare det å se bøkene ligge der en glede i seg selv. Tankene om alle de uleste ordene, de fine formuleringene, tankene jeg skal tenke når bøkene er lest. Jeg tror kanskje FRYD er det beste ordet. Akkurat nå ser jeg på
John Fowles "Magikeren" som jeg har fått anbefalt varmt, Robert Bolaño "Ville detektiver", Cormac McCarty "Veien", Thomas Mann "Buddenbrooks" og Espen Stueland "Gjennom kjøttet". Ulike bøker, ulike verdener, ulike meg. Jeg drømmer om å sitte helt, helt stille, en hel dag, i en god stol i skyggen av et tre. En dag da jeg bare avbryter lesingen for å hente meg en ny kopp te eller noe å spise. Det er en drøm som kan bli virkelig om kort tid. Sommerferien er like rundt hjørnet.

Taran Bjørnstad

Jeg har lest DBY av Taran Bjørnstad. Hurra, hurra, hurra! Den er så god! Vanligvis liker jeg å lese ungdomsbøker fordi de minner om ting, eller for å holde meg oppdatert, eller for å bli underholdt, men denne boken overgikk alle mine forventninger og ga meg mye mer enn det jeg var ute etter.

Språket er så fint! Og persontegningene så troverdige! Og historiene, de både tror jeg på og blir berørt av. Vi møter flere ungdommer som alle debuterer på en eller annen måte i løpet av timene boken varer. Perspektivene veksler slik at vi både møter personene gjennom andres blikk og får oppleve dem fra innsiden. Bjørnstad balanserer det hele så fint. Hun skriver så jeg både får sug i magen og tårer i øynene. Alle burde lese denne.

Anbefales på det varmeste:

Revolutionary Road av Richard Yates er en leseropplevelse jeg sent vil glemme. Yeates var en sentral amerikansk etterkrigsforfatter, og dette er hans debutbok.

En av grunnene til at bokens univers var så lett å finne seg til rette i er kanskje at jeg nettopp hadde sett første sesong med Mad Men på DVD rett før jeg begynte på denne boken. For det er det samme landskapet vi som lesere befinner oss i. Jeg skal ikke dra sammenligningen mellom TV-serien og boken lenger enn til å si at med estetikken fra Mad Men friskt i minnet, var det lett å se for seg omgivelsene handlingen i denne romanen utspilte seg i. Frank, den mannlige hovedpersonen arbeider i markedsføringsavdelingen i et kontormaskinfirma, mens den kvinnelige hovedperson, Franks kone April, er hjemmeværende. Livet er ikke blitt slik noen av dem egentlig drømmer om. De ville være moderne intelektuelle, men er fanget (riktignok av egne valg, men det gjør det ikke bedre) i en tilværelse som småborgerlig ektepar. Bokens åpningskapittel setter stemningen med et anslag som omtrent rommer hele romanen. April, som egentlig skulle bli skuespiller, er noe motvillig blitt med i amatørteatergruppen Laurbærkransen, som skal sette opp et moderne stykke, og det er med premieren på dette stykket at romanen starter. Premieren er en dundrende fiasko. Alt går galt og når teppe faller etter siste akt beskrives det som en barmhjertighetsgjerning. Skuffelsen er enorm, både for April og hennes håpefulle ektemann, men de evner ikke snakke om det. I en nådeløs beskrivelse av ikke-kommunikasjon viser Yates oss to famlende barn som vi ikke kan annet enn å ha medfølelse med. Yates har en presisjon og en fullstendig mangel på sentimentalitet, kombinert med en innsikt og følelse for hvordan mennesker faktisk snakker sammen som gjør dialogene i denne boken troverdige, og som gjør at de ekteskapelige kranglene går under huden på meg som leser. Blikket for de overdrevne pausene, klisjeene som uttales som dype sannheter, anstrengte lattere og overdrevne gester, kort sagt; strålende skrivekunst, gjør denne boken til en av mine ubestridte favoritter.