Bakgrunn

søndag 7. februar 2010

Anbefales på det varmeste:


Revolutionary Road av Richard Yates er en leseropplevelse jeg sent vil glemme. Yeates var en sentral amerikansk etterkrigsforfatter, og dette er hans debutbok.
En av grunnene til at bokens univers var så lett å finne seg til rette i er kanskje at jeg nettopp hadde sett første sesong med Mad Men på DVD rett før jeg begynte på denne boken. For det er det samme landskapet vi som lesere befinner oss i. Jeg skal ikke dra sammenligningen mellom TV-serien og boken lenger enn til å si at med estetikken fra Mad Men friskt i minnet, var det lett å se for seg omgivelsene handlingen i denne romanen utspilte seg i. Frank, den mannlige hovedpersonen arbeider i markedsføringsavdelingen i et kontormaskinfirma, mens den kvinnelige hovedperson, Franks kone April, er hjemmeværende. Livet er ikke blitt slik noen av dem egentlig drømmer om. De ville være moderne intelektuelle, men er fanget (riktignok av egne valg, men det gjør det ikke bedre) i en tilværelse som småborgerlig ektepar. Bokens åpningskapittel setter stemningen med et anslag som omtrent rommer hele romanen. April, som egentlig skulle bli skuespiller, er noe motvillig blitt med i amatørteatergruppen Laurbærkransen, som skal sette opp et moderne stykke, og det er med premieren på dette stykket at romanen starter. Premieren er en dundrende fiasko. Alt går galt og når teppe faller etter siste akt beskrives det som en barmhjertighetsgjerning. Skuffelsen er enorm, både for April og hennes håpefulle ektemann, men de evner ikke snakke om det. I en nådeløs beskrivelse av ikke-kommunikasjon viser Yates oss to famlende barn som vi ikke kan annet enn å ha medfølelse med. Yates har en presisjon og en fullstendig mangel på sentimentalitet, kombinert med en innsikt og følelse for hvordan mennesker faktisk snakker sammen som gjør dialogene i denne boken troverdige, og som gjør at de ekteskapelige kranglene går under huden på meg som leser. Blikket for de overdrevne pausene, klisjeene som uttales som dype sannheter, anstrengte lattere og overdrevne gester, kort sagt; strålende skrivekunst, gjør denne boken til en av mine ubestridte favoritter.