Bakgrunn

tirsdag 6. juli 2010

En liten perle


Aasne Linnestås "Krakow" er en stillferdig liten perle av en bok. Jeg ble fullstendig oppslukt både av språket og handlingen. Linnestå skriver så godt, med en nerve som treffer meg og som gjør det beste en bok kan gjøre for meg: Åpner opp et nytt rom i hodet mitt, slik at jeg kan la tankene finne nye veier.
Det handler om Viel som mister barnet sitt bare timer etter fødselen. Hun drar til Krakow der hun studerte en gang, og på toget dit møter hun Conrad.
Romanen handler om å bearbeide stor sorg, å tørre å åpne seg for andre mennesker og det å finne en måte å leve på når livet ikke lenger kan leves som før. Lavmælt og presist skriver Linnestå fram en karakter jeg etter endt lesning fremdeles er nyskjerrig på. Poetisk og vart skildres sorgen, men samtidig vises desperasjonens hardhet. Dette er en virkelig god bok!

tirsdag 22. juni 2010

Å glede seg

Finnes det noe deiligere enn å glede seg til noe? Jeg vet ikke, men det er lite som kan måle seg med gleden over en stabel bøker som snart skal leses. Selv om jeg vet at jeg umulig klarer å komme gjennom alle i den farten jeg ønsker, så er bare det å se bøkene ligge der en glede i seg selv. Tankene om alle de uleste ordene, de fine formuleringene, tankene jeg skal tenke når bøkene er lest. Jeg tror kanskje FRYD er det beste ordet. Akkurat nå ser jeg på
John Fowles "Magikeren" som jeg har fått anbefalt varmt, Robert Bolaño "Ville detektiver", Cormac McCarty "Veien", Thomas Mann "Buddenbrooks" og Espen Stueland "Gjennom kjøttet". Ulike bøker, ulike verdener, ulike meg. Jeg drømmer om å sitte helt, helt stille, en hel dag, i en god stol i skyggen av et tre. En dag da jeg bare avbryter lesingen for å hente meg en ny kopp te eller noe å spise. Det er en drøm som kan bli virkelig om kort tid. Sommerferien er like rundt hjørnet.

torsdag 6. mai 2010

Taran Bjørnstad

Jeg har lest DBY av Taran Bjørnstad. Hurra, hurra, hurra! Den er så god! Vanligvis liker jeg å lese ungdomsbøker fordi de minner om ting, eller for å holde meg oppdatert, eller for å bli underholdt, men denne boken overgikk alle mine forventninger og ga meg mye mer enn det jeg var ute etter.

Språket er så fint! Og persontegningene så troverdige! Og historiene, de både tror jeg på og blir berørt av. Vi møter flere ungdommer som alle debuterer på en eller annen måte i løpet av timene boken varer. Perspektivene veksler slik at vi både møter personene gjennom andres blikk og får oppleve dem fra innsiden. Bjørnstad balanserer det hele så fint. Hun skriver så jeg både får sug i magen og tårer i øynene. Alle burde lese denne.

søndag 7. februar 2010

Anbefales på det varmeste:


Revolutionary Road av Richard Yates er en leseropplevelse jeg sent vil glemme. Yeates var en sentral amerikansk etterkrigsforfatter, og dette er hans debutbok.
En av grunnene til at bokens univers var så lett å finne seg til rette i er kanskje at jeg nettopp hadde sett første sesong med Mad Men på DVD rett før jeg begynte på denne boken. For det er det samme landskapet vi som lesere befinner oss i. Jeg skal ikke dra sammenligningen mellom TV-serien og boken lenger enn til å si at med estetikken fra Mad Men friskt i minnet, var det lett å se for seg omgivelsene handlingen i denne romanen utspilte seg i. Frank, den mannlige hovedpersonen arbeider i markedsføringsavdelingen i et kontormaskinfirma, mens den kvinnelige hovedperson, Franks kone April, er hjemmeværende. Livet er ikke blitt slik noen av dem egentlig drømmer om. De ville være moderne intelektuelle, men er fanget (riktignok av egne valg, men det gjør det ikke bedre) i en tilværelse som småborgerlig ektepar. Bokens åpningskapittel setter stemningen med et anslag som omtrent rommer hele romanen. April, som egentlig skulle bli skuespiller, er noe motvillig blitt med i amatørteatergruppen Laurbærkransen, som skal sette opp et moderne stykke, og det er med premieren på dette stykket at romanen starter. Premieren er en dundrende fiasko. Alt går galt og når teppe faller etter siste akt beskrives det som en barmhjertighetsgjerning. Skuffelsen er enorm, både for April og hennes håpefulle ektemann, men de evner ikke snakke om det. I en nådeløs beskrivelse av ikke-kommunikasjon viser Yates oss to famlende barn som vi ikke kan annet enn å ha medfølelse med. Yates har en presisjon og en fullstendig mangel på sentimentalitet, kombinert med en innsikt og følelse for hvordan mennesker faktisk snakker sammen som gjør dialogene i denne boken troverdige, og som gjør at de ekteskapelige kranglene går under huden på meg som leser. Blikket for de overdrevne pausene, klisjeene som uttales som dype sannheter, anstrengte lattere og overdrevne gester, kort sagt; strålende skrivekunst, gjør denne boken til en av mine ubestridte favoritter.

fredag 11. september 2009

Vidunderbarn, Roy Jacobsen


Det er med bøker som med mennesker. Noen er plettfri, interessante og kloke uten at en nødvendigvis liker dem så godt, andre er kanskje ikke like perfekte, med trekk som til og med irriterer, men som en likevel vil henge sammen med i all evighet. Nå vil jeg kanskje ikke henge sammen med ”Vidunderbarn” i all evighet, men det er en bok som har gjort stort inntrykk på meg, og som jeg varmt kan anbefale å lese.
I korte trekk handler denne boken om Finn og moren hans. De er både vanlige og uvanlige. Finn er en oppvakt gutt som liker å lese og som vil bli forfatter når han blir stor. Moren er utearbeidende alenemor, noe som nesten er synonymt med omsorgssvikt. Finn husker ikke faren sin. Han flyttet fra moren til fordel for en yngre kvinne og nå er han død. En dag kommer en liten jente med bussen. Det er Finns halvsøster som Finns mor har bestemt seg for å ta seg av etter at jentas egen mor ikke er i stand til å ta vare på barnet sitt. Jenta heter Linda og både Finn og moren hans gjør alt de kan for å ta seg av henne, samtidig som den forkomne jentungen konfronterer Finns mor med sår fra hennes egen barndom.
Boken fortelles i jeg-form av Finn. Han er fremdeles barn, men opplever korte øyeblikk av innsyn i voksenverdene. Det er skremmende for en gutt som gjerne vil at livet skal være et regnestykke som går opp. Som barn har Finn et begrenset perspektiv, og vi som lesere opplever å få verden filtrert gjennom blikket til Finn. Dermed blir mye usagt. Som Finn famler vi oss fram og forsøker å finne en mening i hvordan menneskene oppfører seg. Vi møter også, i glimt, Finn som voksen, som ser tilbake på Finn som forteller i nåtid. Her glipper det litt. Overgangen mellom de to fortellerne blir utydelig og innimellom opplever vi at ti år gamle Finn tenker tanker som ikke harmonerer med hans alder.
”Vidunderbarn ”er en oppvekstroman, men også en politisk roman. Boken beskriver drabantbylivet, framveksten av et norsk urbant samfunn, der det fremdeles er av avgjørende betydning hva naboen tenker og tror, og den beskriver skolehverdagen, livet som alenemor, det å være ansvarlig for andres liv og det å ta ansvar når ingen andre er villige. Bak myke lag av nostalgi som ofte innhyller litteratur om og fra sekstitallet, så er dette en bok med tyngde. En bok som bør lese både for de viktige temaene som tas opp og for den gode leseopplevelsen.

torsdag 27. august 2009

Nye ritualer

STEMMEN. SOMMERNATT

Og du kunne bli en sånn
som glir inn mellom bjerkestammer
Du kunne bli en som glir inn mellom trær
Du kunne bli en som eg vil være
En slik som jeg var i en plan

Jeg kunne låne av deg for å lage et bilde av meg
Du ville aldri få deg tilbake.

Cecilie Løveid

onsdag 26. august 2009

En radioroman

En bok jeg har god lyst til å anbefale her er Elizabeth Hays "Lange kvelder på lufta". Jeg hadde det veldig fint under lesingen av denne boken. Mye fordi Hay etablerer så tydelig en verden, et samfunn, på en radiostasjon i en liten bygd helt nord i Canada.

Hovedpersonene er gjengen på radiostasjonen. Det virker ikke som de har særlig mange venner utenfor radioen, den er et eget lite samfunn i samfunnet. Vi blir kjent med karakterene både når den allvitende fortelleren fokuserer på dem og forteller om dem, men også gjennom de andre karakterenes blikk. Slik blir karakterene både sett utenfra og innenfra, og dette skaper en spennende dynamikk.

Boken er politisk og underholdende på samme tid. I historien om gjengen på radioen flettes også inn historer om kvinnemishandling og forholdet til urinvånere problematiseres. Forfatteren virker kunnskapsrik og reflektert. Gjennom å lese om den på mange måter hyggelige radiogjengen lærte jeg også noe om et område av verden jeg hadde lite kunnskap om. Anbefales