Vidunderbarn, Roy Jacobsen

Det er med bøker som med mennesker. Noen er plettfri, interessante og kloke uten at en nødvendigvis liker dem så godt, andre er kanskje ikke like perfekte, med trekk som til og med irriterer, men som en likevel vil henge sammen med i all evighet. Nå vil jeg kanskje ikke henge sammen med ”Vidunderbarn” i all evighet, men det er en bok som har gjort stort inntrykk på meg, og som jeg varmt kan anbefale å lese.
I korte trekk handler denne boken om Finn og moren hans. De er både vanlige og uvanlige. Finn er en oppvakt gutt som liker å lese og som vil bli forfatter når han blir stor. Moren er utearbeidende alenemor, noe som nesten er synonymt med omsorgssvikt. Finn husker ikke faren sin. Han flyttet fra moren til fordel for en yngre kvinne og nå er han død. En dag kommer en liten jente med bussen. Det er Finns halvsøster som Finns mor har bestemt seg for å ta seg av etter at jentas egen mor ikke er i stand til å ta vare på barnet sitt. Jenta heter Linda og både Finn og moren hans gjør alt de kan for å ta seg av henne, samtidig som den forkomne jentungen konfronterer Finns mor med sår fra hennes egen barndom.
Boken fortelles i jeg-form av Finn. Han er fremdeles barn, men opplever korte øyeblikk av innsyn i voksenverdene. Det er skremmende for en gutt som gjerne vil at livet skal være et regnestykke som går opp. Som barn har Finn et begrenset perspektiv, og vi som lesere opplever å få verden filtrert gjennom blikket til Finn. Dermed blir mye usagt. Som Finn famler vi oss fram og forsøker å finne en mening i hvordan menneskene oppfører seg. Vi møter også, i glimt, Finn som voksen, som ser tilbake på Finn som forteller i nåtid. Her glipper det litt. Overgangen mellom de to fortellerne blir utydelig og innimellom opplever vi at ti år gamle Finn tenker tanker som ikke harmonerer med hans alder.
”Vidunderbarn ”er en oppvekstroman, men også en politisk roman. Boken beskriver drabantbylivet, framveksten av et norsk urbant samfunn, der det fremdeles er av avgjørende betydning hva naboen tenker og tror, og den beskriver skolehverdagen, livet som alenemor, det å være ansvarlig for andres liv og det å ta ansvar når ingen andre er villige. Bak myke lag av nostalgi som ofte innhyller litteratur om og fra sekstitallet, så er dette en bok med tyngde. En bok som bør lese både for de viktige temaene som tas opp og for den gode leseopplevelsen.