Da ”Kvitekråkas song” kom ut i 2005 fikk den en strålende mottagelse. Tom Egil Hverven i NRK P2 utropte den til ”… en av årets beste norske diktsamlinger, full av villskap og galskap” og Hadle Oftedal Andersen i Dag og Tid skrev om diktsamlingen at ”Ho er strålande. Opprivande og slitsam, ja vel, men like fullt strålande.” Jeg kan bare si meg så hjertens enig i disse karakteristikkene, for ”Kvitekråkas song” er noe helt spesielt.
Kvitekråka er en blanding av et slags orakel og ei vanlig kråke som fråtser i søppel og krakser fram en sang som tidvis kan minne om lalling fra en fyllik. En surrete sang som det også er vel verd å lytte til. Undertittelen, ”Eit gorrlaust makkverk”, trenger kanskje nærmere forklaring. Gorrlaus er en måte å stemme hardingfela på. Denne stemmemåten brukes i norsk folkemusikk og har en spesiell mørk og litt skremmende klang. Makkverk defineres i Gyldendals Synonymordbok som ”skrap, slurv” med henvisning til ”elendighet, juks og skitt”. ”Kvitekråkas song” er på den ene siden så langt fra den type makkverk som det går an å komme, samtidig som Kvitekråka befinner seg i en verden av elendighet, juks og skitt som den ser på med sitt trollstemte blikk. ”Kvitekråkas song” er et helstøpt arbeid, både poetisk og språklig. Dragseth har skapt sitt eget språk basert på gammelnorsk, nynorsk og sørlandske dialekter, et språk av klanger, mening og intuisjon.
Gjennom hele diktsamlingen er det noe som dirrer. Det dirrer i den språklige vrengingen, men også innholdsmessig dirrer diktene. Et godt eksempel på dette er diktet ”Å herrrrrrre mii” Når jeg leser dette diktet må jeg le, for det ser så vilt ut rent ortografisk. Men så leser jeg videre og finner en musikk i diktet som minner meg om sangen ”Vesle lerka” og dens omkved ”Å hei å hi å tideli ti å tideli tideli ti”. Et bånd til folketoner og gammel musikktradisjon etableres. Dersom en bare leser ord for ord, nærmer diktet seg nonsens, ikke-mening, med rare vendinger som ”guggedunken a floffa angst”, men som helhet beveger det seg mot en bønn eller en salme. Midt oppe i det absurde og morsomme finner jeg en inderlighet og en sårhet. ”Å herrrrrrre mii” er utrolig vittig og dypt alvorlig på samme tid. Det er et regnestykke som ikke går opp, likevel blir det helt riktig.
Det er bevegelsen i diktene, det dirrende motsetningsfylte som gjør det så velsignet godt å lese Terje Dragseths dikt. Ikke fordi de er så vakre og behagelige, men fordi de makter å sette leseren i bevegelse. Dragseth bygger opp og river ned på samme tid og i denne motsetningsfylte bevegelsen åpner han opp et eget rom for tanker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar